Sko

 

Hva tenker du på når du ser et sånt bilde?
 
Jeg tenker at jeg håper det er meg en dag!

Ikke fordi jeg har lyst å ha hullete sko. neinei. Jeg håper det er meg fordi det kan bety at jeg må ha vært så opptatt av noe annet at jeg har glemt å få meg nye sko.

Jeg håper det er meg, fordi det kan bety at jeg har vært så opptatt av å følge etter Jesus hvorenn han går at jeg har glemt av hva jeg har på beina. Kanskje har jeg fine sko. Kanskje ikke. Det er ikke poenget.

Jeg ser liksom for meg at prioriteringsrekkefølgen er annerledes i Guds Rike. At verdiene er av en annen verden på en måte.

Og tenk på historien sånne sko må ha vært gjennom! Talløse møter med mennesker som trenger det. Møter med omsorg, med mat, med varme, med klær og tid til å lytte. Og skoa har fått høre ord om en uendelig kjærlighet, vært med å trøste og bli trøstet. Oppmuntre og bli oppmuntret. De har levd. På skikkelig.

Evangeliet har hatt bein å gå på. Og skoa er merket av det.

Eller?

I realiteten tilhører nok skoa av de (mange mange millioner) som ikke har noe valg når det kommer til hva de skal ha på beina (eller andre ting for den del). En som har nok med å overleve fra en dag til neste.

Og det er aller mest hva jeg tenker på når jeg ser dette bildet.

Vi er så materielt velsigna her i Norge. Vi har så uendelig mye, men likevel så lite. Det vi kan gjøre er å være med å velsigne andre med tinga vi har! Det er en begynnelse hvertfall. Kanskje en start på noe spennende!

Så hvis du trenger du et par med sko, bare gi en lyd!
Jeg har masse! Du kan få ett av meg, eller gi det til noen andre. Så kan de få bein å vandre sammen med. Det er jo det de er til for på en måte.

KL-studier og Gran Torino. God combo!

I kveld har jeg vært så heldig å få se film som skole-forelesning.  Vi så Gran Torino, som er Clint Eastwoods ferskeste, og visstnok siste film. Og la det være sagt: LØP OG KJØP (eller se eller noe sånt)! Kjempeunderholdende film. 

Men i og med at at KL (kommunikasjon og livssyn) studiet mitt stort sett omhandler å se etter spor av livssyn i populærkulturen var det naturlig at denne filmen skulle ses med “KL-brillene” på. Så vi dykket litt under overflaten.

Det som er med Gran Torino, om du klarer se ‘gjennom’  den harde (og kan hende provoserende) ordbruken, er at filmen må være en av fjorårets aller beste, uansett sjanger.

Hvorfor? Først og fremst fordi den når et publikum over ei brei fjøl. Fordi den, som (gode) filmer ofte gjør, skipper mellomlandingen i intellektet og treffer midt i magen. Berører og beveger og får en til le og grine om en annen. Hvis en er en som gjør sånt selvsagt..

Også viser den nådens uimotståelige kraft. Hvor vanskelig det er å forbli uberørt når noen bare viser deg ufortjent godhet over tid. Og selvfølgelig fins det mange flere elementer som kunne vært nevnt.

Men aller mest er den en av de beste fordi den viser en som gir sitt liv for at andre ved hans død skal ha liv. Det rører dypt. Treffer ei nerve bare dette eine kan. Som om vi alle gjenkjenner det som noe uendelig verdifullt, dypt der inne..Rart..

“Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken.” (1.Joh 3:16)

Anbefalt.

Vær et forbilde for meg

Oppmuntre meg. Utfordre meg. Lær meg og rettled meg.
Vær et forbilde for meg i ord og liv, i kjærlighet og renhet.

Fortell meg hva Gud gjør i livet ditt. Fortell meg hva du takker Gud for idag. Fortell meg hva du strever med, hva som er tungt. Fortell meg hva to naglemerkede hender betyr for deg. Fortell meg hva du ser i Bibelen, hva som opptar deg akkurat nå.

Lær meg å elske. Vis meg hva kjærlighet er. Lær meg å være en bror for deg slik du er det for meg. Og vis meg hvordan jeg kan bety noe for min neste, hvordan jeg kan vise godhet og omtanke.

Vær et forbilde for meg i renhet. Vis meg at du ikke blir liggende etter at du har falt. Vis meg at du er like sårbar som resten av oss, men at tilgivelsen er virkelig. At nåden er livsforvandlende og gjør at du kan reise deg på ny og på ny.

Og irettesett meg, forman meg når jeg farer vill! Fortell meg at slik du ser på Jesus og etterligner ham kan jeg få etterligne deg. Lær meg at det nytter. Vis meg at det bor en Gud i oss som med sin kraft kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.

Vis meg at troen din er ekte. At du er det.
At du bryr deg nok om meg til å bry meg med Jesus.

Og la meg være et forbilde for deg også. Så kan vi være medvandrere vi to. To som følger samme veg. To som sammen bøyer kne ved Korset. To som tar imot.

Kommer ikke utenom

 

Vår jesus eller vår Jesus?

Det er en betydelig forskjell.

There is a road
That leads to peace that leads to life
But few will follow
We’re at the crossroad
Which way will we go

There is not today a more holy way
Than the steps that lead me to the cross
Where my will can’t be the priority
And these crowns I’ve gained I count as loss
When I hear the spirit say
That this is the true King’s way

(Jason Upton)

Leve eller overleve?

Vi vil mye mer enn vi får til kanskje. jeg vet ikke. men jeg får følelsen av at vi altfor lenge og altfor hardt prøver å tilpasse disippellivet til vår hverdag. Som en del av den. Funker det egentlig? Det virker for meg som om det blir ei ‘kristenskute’ som rives i filler av opprørt hav og vi ender opp med å flaske rundt på flak av et en gang så stolt skip. Våte og kalde, men trofaste.

Er det sånn kristenlivet er? En slags kampen for tilværelsen der Jesus er svømmelæreren som kom for å lære oss hvordan vi best (og lengst) mulig kan tviholde på vrakrester? Handler det om å overleve?

Vi er flinke, enormt flinke til å bygge våre egne kristenskuter. Stolte og staute skip. Det er hardt og møysommelig arbeid, men vi bygger trofast. For Jesus må vite. Det rare er at jo større skuta blir dess mindre rom ser det ut til å bli for ham.. Så vidt jeg vet har Jesus aldri bedt oss om å bygge skuter? om en ikke heter Noah da.. De selvbygde skuter blir jo alltid knust i opprørt hav.

Og Jesus kom ikke for å hjelpe oss å holde fast på vrakrester! For ham har aldri handlet om å overleve. Det handler om å leve! I ham, ved ham, gjennom Ham. Og hvor enn absurd det kan høres ut begynner det med å slippe taket i vrakrestene våre, overgi våre liv til ham alene for redning. Det er det Jesus ber om. Det var derfor han kom.

Bare om han får være Kaptein, styrmann og bygger er det trygt å gå ombord i skuta. I Ham alene er vi virkelig trygge. Komme all storm som vil. Ingen kan noen gang rive noen ut av hans hånd. Ingen. Han er trofast.

Det handler om å leve.

Når er en fisk virkelig fri?

Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?                                                                                                     (Luk 18:8)

Vil han finne håndtverkere, advokater, lærere og studenter som verden ikke var verdig? Sånne som gjør jobben sin på en slik måte at det vekker begeistring og provokasjon? Sånne som er mer opptatt av å tjene sjefen ingen ser enn å tjene penger. Ikke bare fordi “Bibelen sier det”, men fordi de faktisk tror. Vil han finne sånne som elsker og følger Ham samme hva? 

Rett før verset ovenfor har Jesus lært disiplene at det er den som mister sitt liv som skal finne det. Det kan høres ut som om det er de “flinke kristne” som “får til” sånt som å elske Gud og som synes det er en kjempeidé å miste livet. Det er ikke hva det handler om! Hvertfall er det slik at HVER ENESTE av de som får vitnesbyrdet at verden ikke var dem verdig på grunn av deres tro ikke akkurat utmerka seg ved å være flinkinger eller sånne som fikk det til. (Sjekk ut Hebr 11 hvis du lurer på hva slags folk det var.  

Det som er felles for disse er at de overga sine liv – de levde i tro på en virkelig Gud. I en stadig relasjon. Ingen for-kvalifikasjoner, bare stadig overgivelse. Overgivelse, etterfølgelse, tro, kall det hva du vil. Det viktige er at vi lever i en relasjon til den Jesus som ga sitt liv i vårt sted, og som stod opp igjen så vi ved Ham skulle ha liv! Det er en relasjon som viser igjen i alt vi er og gjør. Det er å komme hjem til han som har elsket oss med en evig kjærlighet.

Kanskje er tro for oss som å lære og gå. Og kanskje faller vi hele tida. Og kanskje kan vi få stole på en Gud som løfter oss opp igjen. Som ikke gir oss opp, selv når vi gjør det.

Er en fisk fri på land? En fugl uten vinger? Et menneske uten sin Gud? 

Kom hjem! Kom som du er. Kom til Jesus. Han er best for deg. 

Får sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. (Joh 8:36)

 

GOD SOMMER!

Tankevekker

John Piper har sagt at “Missions exsist because worship doesn’t”. Først lurte jeg på om han mente worship som i det norske lovsang. Det ville vært en rar uttalese.. Vi driver misjon for at alle skal synge? Men da er det engelsken min som vakler, for worship er tilbedelse på norsk. Likevel er greia den at mange, meg selv inkludert, har lett for å ramme tilbedelsen inn i lovsangsen… Det er en tankevekker.

En Keith Green for vår tid

 

 

 

 

 

 
 

 

Jason Upton.
Det er en kristen musiker med en twist.
Han faller på mange måter utenom ‘lovsangssjangeren’ uten at det gjør noe. Minner ufornektelig om Keith Green med pianoet sitt og i måten tekstene river og sliter, forteller og inspirerer! Men like mye fordi han gjør så mye mer enn å synge. Jason Upton er en po(t)et som elsker Jesus og forkynner Guds Rike med musikken.

Tipper han kan virke litt rar. Litt sånn som mange tenkte om Keith Green. Eller han som knaska gresshopper i ødemarka mens han gjorde Herrenes stier rette og forbredte veien for Han som skulle komme.. Uten videre sammenligning..

Har du Spotify… så hjelper det lite. Eller det vil si, det fins faktisk en sang der. En Keith Green sang. Faktisk en mixa duett med Keith Green, Martin Smith (vokalist i Delirious?) og Jason Upton. Den er absolutt å anbefale.

Sjekk ut  JasonUpton.net. Der er det en nettspiller som gir en liten pekepinn. 

Vanskelig å velge fem favoritter..Men fem gode er hvertfall:
You are the one, The King’s Way, No Sacrifice, The Road To Emmaus, I will wait.

Hva har kristenledere og norske fotballkeepere til felles?

Etter en fotballrunde med både en, to og tre keeperbrølere har det slått meg at veien til kristenlederen ikke er lang.
 
En ting som er lett og legge merke til i norske medier er at fotballdekningen rett og slett er latterlig. Hadde en ikke visst bedre kunne en begynne å lure på om Sola egentlig går i bane rundt Tippeligaen. Til og med jeg, som selverklært fotballelsker, ser at eksponeringen av norsk fotball er blåst helt ut av proporsjoner. 

Men tilbake til overskriften. Hva har kristenledere og norske fotballkeepere felles?

Det som er, er at når en fotballkeeper driter seg ut, da scorer som regel motstanderlaget. Og det kan til og med bety noe så alvorlig som at laget hans taper (tenke seg til…).

Men som Davy Wathne påpekte i gårsdagens “Matchball” på TV2: En kan spørre seg hvorfor keeperne får så mye pepper? (utenom for det åpenbare med baller som ender opp i målet bak dem av ymse årsaker.) Hva med de 10 (!) som spiller foran dem? Har ikke de et visst ansvar? Og hva med alle angriperne som gang på gang på gang bommer på 100% sjanser?

Er det fordi en keepertabbe er så synlig og ofte utslagsgivende? Nei, kan det være det? Det er vel en kjempebom også?
Kan det være fordi keeperen egentlig antas å ha mer ansvar enn resten av laget? Det er ting som tyder på det.
En keeper roses sjelden om han spiller en god kamp. Om han spiller eksepsjonelt, så kanskje. Om han driter seg ut, aldri.

Alt i alt framstår keepergjerningen for meg som en utakknemling, men kjempeviktig jobb. Om en keeper er uheldig i en fotballkamp (!) snakker en om “krise” og skriker etter en annen de kan putte i mål. En som har mindre glatte keeperhansker.

Er det ikke litt det samme med kristenledere? Om de gjør en god jobb må de (ofte) lære seg å tolke stillhet som ros. Og om de gjør en brøler (tenke seg til…) da kan du være sikker på at det blir snakket om “krise”.

Det er det som blir gjort etter brølerne som definerer oss mennesker. Vi kan velge å kjefte og smelle, tie stille (for å vise hvor “romslige” vi er, selv om den eneste grunnen til at vi tier er at kjeven gikk i vranglås…), eller vi kan gjøre som Steffen Iversen på Rosenborg. Som var mann nok til å gi keeperen sin en god bjørneklem etter en uheldig opptreden.

Kanskje er det på tide at vi andre begynner å spille på lag med de som står i bresjen. De som holdes ansvarlige for målene som slippes inn, mens vi kan velge om vi vil være tause eller gjøre som Steffen og gi dem en bjørneklem og et klapp på skulderen.

Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere. (Hebr. 13:17)