Livgivende stillhet

Fikk du sett Home Alone i jula? Herlig film. Ser du for deg den scenen, da familien plutselig våkner og finner ut at de nesten har forsovet seg til ferien? Kaos oppstår. De spurter og kaver rundt før de endelig får samlet alle mann i bilene til flyplassen. Tror de. Vår venn Kevin våkner til et hus fylt av en øredøvende stillhet…

Jeg syns livene våre kan minne litt om de til familien McCallister. Jeg stresser av gårde fra A til B, uten at jeg helt vet hvorfor. Fra en greie til neste. Fra juleselskap til juleselskap. Aktivitet til aktivitet.

Når var siste gang du, for eks, satte deg ned i en god stol for å gjøre absolutt ingenting? Ingen bok, ingen PC, ingen fjernkontroll eller mobil – bare du og stolen.

Kanskje vi skulle prøve det en gang, du og jeg. Sette oss ned. Trekke pusten dypt. Kjenne på siste rest av juleeim i stua – lytte til stillheten fra det nye året.

Og kanskje, kanskje vil vi til og med kunne oppdage noe mer…

I begynnelsen. Helt i begynnelsen talte Gud og universet ble til. Før det var ingenting til. Gud skapte ex nihilo (av intet, av ikke-noe), sier teologene. Sol, stjerner, vekster, fjell, levende skapninger – i begynnelsen var det ikke-noe, så talte Gud og det ble noe. For en røst!

”Ordet ble menneske”, sier Johannes (Joh 1:14). Jesus kom til jord. Han som i begynnelsen var hos Gud, som alt ble til ved, Han som er Gud, han ble menneske.

Da Jesus gikk blant oss for nesten 2000 år siden, ble ikke-seende seende og ikke-gående ble gående, ikke-friske ble friske, ikke-talende ble talende. Og da Jesus ropte inn i graven til døde Lasarus, kom han ut, lys levende. Døden kunne ikke holde på ham i møte med Jesu ord (Joh 11).

Da proften Elia fikk møte Gud, får vi vite at Gud ikke i stormen, ikke i jordskjelvet og heller ikke i ilden. Gud var å finne i en ”skjør stillhet” (1.Kong 19).

Skjør stillhet. Smak litt på uttrykket. Visst kan Gud kan nå oss gjennom voldsomme stormer, rystelser og branner, men kanskje er det slik at vi vanligvis, som Jesus selv gjorde, trenger å trekke oss tilbake fra larmen, og søke Gud i stillheten.

Gud kan skape noe av ikke-noe i våre liv. Tro, håp, kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Vi trenger å høre ham.

Støyen, jaget og maset i livene våre, kanskje er det for ørene (og hjertene) våre som kronglete labyrinter. Guds ord oppfattes bare som et ekko i det fjerne. Vi vil gjerne høre, men vet ikke riktig hvor vi er, hvor vi er på vei, eller hvor stemmen kommer fra.

Kanskje kan stillheten være et skritt i rett retning?

Jeg tror vi trenger å søke stillheten stadig. Ikke fordi Gud er langt borte, men fordi vi så lett vender oss bort og går oss vill. Vikler oss i en oppjaget tilværelse av krav og forventninger.

Våger vi å utfordre oss selv i 2012? 

Jeg syns det virker rart om jeg som suser av gårde på livets motorvei, uten videre skulle kunne høre og gjenkjenne Guds stemme iløpet av de fem minuttene jeg har satt av til Bibel og bønn. Stillheten får jo knapt senket seg, før jeg igjen bryter opp og farer videre.

Våger vi å utfordre oss selv til å regelmessig være stille sammen med Gud, litt lenger enn vi er vant med i 2012? Gjerne sammen med en oppslått Bibel.

Det handler ikke om å gi Gud en sjanse. Heller er det å gi oss selv en sjanse. Anledninger til å utsette oss selv for Guds livgivende stillhet og se hva som skjer…

Godt 2012!