Å kalle en spade for en spade

 Å kalle en spade for en spade

De gamle kunne fortelle om syndenød. Vi snakker ikke så mye om det i dag. Vi har stort sett kommet fram til at Gud tåler mye mer enn de gamle forstod…

Det er Gud som kan skape syndenød i våre liv; sorg og nød pga av vår synd. Ordet i seg selv er ikke det viktige, men Gud er den samme i dag som han var da de gamle var unge.

Gud er den samme i dag som han var da fjellet ristet og Moses måtte skjule ansiktet for ikke å miste livet da Gud gikk forbi, og han er den samme som han var da trioen Peter, Jakob og Johannes hørte røsten hans og kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Glemmer vi litt av at Gud er hellig og ikke tåler synd?

Her om dagen leste jeg på Twitter:

“Det er alltid lettere å se ut vinduet enn å se i speilet. Ta ansvar for syndene dine denne uka.”

Det fikk meg til å tenke. Paulus, Kong David, den bortkomne sønnen, røveren på korset, kvinna i Simons hus og tolleren ved tempelet, har alle det til felles; de tok i eie synden sin. De bekjente sin synd og skjulte ikke sin skyld overfor Gud.

Jeg foretrekker å se ut vinduet. Jeg liker ikke tanken på at det kan være noe Gud kaller synd i livet mitt. Kan vi ikke heller kalle det noe annet? Og hvem vet hva som vil avdekkes av styggedom om jeg lar Guds lys skinne over tid i inn hjertet mitt. Tenk om jeg blir knust og lei meg, slik de gamle snakket om!

Paulus er ikke redd for det. Han skriver til korinterne at Gud-villet sorg over synd er god fordi ”en slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen.” (2.Kor 7,10)

“Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult!” (Sal 32,1)

Syndenød i seg selv er ikke målet. Det kan ikke stoppe der. Men syndenød gjør noe. Det driver en til korset, til Jesus. Syndenøden blir nødrop til Gud om frelse, og en får vende om fra synden – til Jesus, til et liv i hans nåde.

Tenk for en glede de opplevde, alle disse som bekjente syndene sine. De fikk høre Jesus si: ”Syndene dine er tilgitt!”

Hvem er det vi prøver å lure? La oss kalle en spade for en spade. Det kan være bedre enn vi våger å håpe på.

(andakt fra iTro.no)

Freedom Writers

Denne helga minnes Los Angeles at det er 20 år siden Rodney King-opptøyene. 

Opptøyene startet da fire hvite politikonstabler ble frikjent for å mishandlet den svarte amerikaneren Rodney King med slag og spark i over ett minutt, da King nektet å la seg teste for kjøring i påvirket tilstand. Hendelsen ble filmet av en nabo, der hendelsen utspant seg.

I løpet av de seks dagene opptøyene stod på ble 53 mennesker ble drept og over 2000 skadet. Det ble også gjort skadeverk for anslagsvis 1 milliard dollar.

I ettertid har det vist seg at Rodney King episoden bare var dråpen som fikk begeret til å flyte over. I den fattige bydelen South Central var rasemotsetningene til dels store og livet mer eller mindre en kamp for å overleve.

Freedom Writers forteller historien til noen av ungdommene som vokser opp i kjølvannet av denne hendelsen. Knallsterk historie om vanskelig tilgivelse og nåde.

Det er helgens filmtips. (PS: du kan låne den hos meg.)

Bilde: Imdb.com

Ville du ofra ryktet ditt

…for noe som ikke er sant? 

 La oss si at noen fortalte deg at de hadde sett en UFO i hagen sin. Ville du trodd dem? Ikke? OK, men hva om det var i din hage UFO-en hadde landa og du selv hadde vært ute og tatt på den, hilst på de grønne mennene inni, og sett den ta av mot verdensrommet?

Ville du fortalt det videre? Jeg vet i alle fall at  jeg ville gjort det. Kanskje hadde jeg prøvd å fått TVNorge på plass for å lage et sånn “her-e-de-någe-program” om uforklarlige fenomen. Jeg ville vært overbevist, og jeg ville fortalt deg med overbevisning om det jeg hadde sett og hørt og tatt på.

Har du tenkt på det når du leser i Bibelen, at de er veldig overbevist om det de vitner om? Ta apostelen Johannes f eks:

“Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere…” (1. Joh 1,1-3a)

Johannes er villig til å risikere alt for å dele videre det han har sett og hørt og opplevd med Jesus; ”vi har hørt”,  ”vi har sett”, ”hendene våre tok på”. Det som om vi kan ane at det virkelig er sant, det Johannes forteller oss.

Det er klart at noe ikke blir sant, bare om noen tror det, men tenk litt over det. Johannes sitt møte med Jesus var ikke et flyktig øyeblikksmøte, som det ofte er i forbindelse med UFO-er og utenomjordiske. Han var heller ikke aleine og flere kan bekrefte at det faktisk har skjedd, det han forteller om.

Apostelen Peter vitner også:

“Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet.” (2. Pet 1,16)

Bibelen og kirkehistorien forteller om utallige kristne som har ofret både rykte og liv for troen på en oppstått Kristus. Hvorfor?

Det er kanskje ikke så komplisert. Forklaringen kan ganske enkelt være at det er sant.

Jesus lever!

(fra iTro.no)

Han lever!

I en klassisk far-sønn episode prøver Homer Simpson å lære Bart om livets realiteter. Bart klager over at han opplever den verste dagen i livet sitt, da oppdrageren Homer skyter inn med faderlig omsorg; “Sønn, du opplever den verste dagen i livet ditt, så langt.” 

 -

Jeg skal ikke prøve å overbevise deg om at døde står. Ikke litt en gang. Vanligvis står ikke døde opp. Det er mot normalt at døde står opp. Det betyr ikke at ingen, noen gang, verken har stått opp fra de døde eller kommer til å gjøre det.

De fleste av oss ikke vært vitne at noen står opp fra de døde, så langt. Jeg vil likevel påstå at det fins mange har truffet en som var død, men som nå er levende.

Jeg vil t.o.m gå så langt som å påstå at jeg, og millioner med meg, både har sett og hørt og kjenner èn som har stått opp fra de døde, èn som lever i dag. Han har naglemerkede hender og føtter og hans navn er Jesus Kristus. Han er Den oppstandne.

Bare Jesus kan overbevise deg om at Han lever. Jeg bare vitner om det jeg har sett og hørt. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er vanlig. Og at det er i alle høyeste grad mot normalt. Det forandrer ikke virkeligheten.

Den samme virkeligheten som overbeviste Maria Magdalena, for nesten 2000 år siden, hun  som først så han. Det var uventa, uvanlig og mot normalt, men Maria vitner:

«Jeg har sett Herren!» (Joh 20:18).

Tomt kors, tom grav, levende Jesus. Han lever! Det er mitt vitnesbyrd.

Han er oppstanden. Ja sannelig, Han er oppstanden!

Hvem er Jesus?

I en avstemning om hvem Jesus var, på VG.no, leder “Guds Sønn”-alternativet (55%) ganske klart (pr.dags dato) over de tre andre; “oppdiktet” (11%), “revolusjonær” (19%) og “en helt ordinær mann” (15%). Den som vinner som avgjør hva som er sant… (?)

Tidligere prest Einar Gelius mener uansett kirken har lurt oss alle disse årene, og at Jesus ikke døde for syndene våre. Nei, Gelius mener at Jesus var en revolusjonær som sympatiserte med de svake og tok til motmæle mot de sterke (særlig den religiøse makteliten, ikke helt ulikt slik Gelius ser på seg selv og sitt virke…).

Men nok om Gelius. Jeg vil heller fortelle om Jesus.

Hvem er han?

Det var Jesus som satte Jerusalem på hodet allerede som tolvåring. I ettertid har han satt hele verden på hodet. Vi regner tid før og etter ham. Han helbredet syke overalt hvor han gikk, rørte ved de som ingen ville røre, forkynte evangeliet for fattige, legedom for knuste hjerter, frihet for de som var i fangenskap og frigjøring for de i lenker.

Ingen hadde noe å utsette på denne mannen, ingen fant noe å anklage ham for. Likevel ble han dømt som en forbryter – til døden på korset. Selv sa han at de som dømte han ikke hadde noen makt over hans liv. Likevel lot han seg torturere og føres bort lik ett lam som skal slaktes. Han bar sitt eget kors til retterstedet. Der ble han naglet fast mellom to banditter. To som var skyldige til døen for sine ugjerninger. Mellom dem ble han hengt. Uskyldig.

Guds sønn?

Guds sønn. Det var denne påstanden som var så utålelig. Snekkersønnen fra Nasaret kunne vel ikke være den mektige Guds egen sønn? Revolusjonær? Galt nok. Men å påberope seg å være sønn av Gud, det var gudsbespottelse av verste sort. Det kunne jo (vel?) ikke være sant. Jesus måtte dø.

Så han ble hengt på korset, langfredag. Alt så ut til å være tapt. Ei “kongekrone” av torner, blod piplende fra svære sår i hender og føtter. Guds sønn? Soldatene trodde ikke det. Folket hånte denne svindleren.  Han kunne vel ha reddet seg selv hvis han virkelig var Guds sønn. Han hadde jo ikke en gang makt til å unngå denne grusomme og flaue måten å dø på!

De som hadde fulgt ham så trofast, gjett om de var blitt lurt. Det var lite som minnet om en gudesønn der han hang. Frelser og redningsmann? Mester? konge? Neppe.

Over den mishandlede kroppen hang innskriften “jødenes konge”. Jesus sa ikke mange ordene på korset. Men det han sa må ha gjort inntrykk:

Han ba sin Far om å tilgi de som korsfestet ham, han lovet en kriminell at han skulle få være med til paradis. Han ropte til Gud i smerte, “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Og i overgivelse: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Så utåndet han. Da ble solen formørket og et mørke lå over landet i tre timer, midt på dagen.

“Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var sovnet inn, sto legemlig opp”. (Matt 27.51-52)

Det må ha vært litt av en erfaring for de som var der. Tilskuerne var ikke lenger like sikre på at han bare var en revolusjonær, denne mannen de hadde korsfestet. Vaktsoldaten nærmest Jesus ble overbevist: Denne mannen var sannelig Guds sønn.

Det er LANGFREDAG. Det som skjedde forstod de ikke da, og vi forstår det like lite nå, virker det som. Selv om Jesaja forklarer det som skjer hundrevis av år FØR:

“Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?

 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.

 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.

 Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.

 Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.

 Vi gikk oss alle vill som sauer,
hver tok sin egen vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot Herren ramme ham.

 Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke munnen,
lik et lam som føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier når den klippes,
og han åpnet ikke munnen.

 Etter fengsel og dom ble han tatt bort.
Men hvem i hans tid tenkte på
at han ble utryddet av de levendes land
fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?

 Da han var død, fikk han sin grav
blant urettferdige og hos en rik,
enda han ikke hadde brukt vold
og det ikke fantes svik i hans munn.

 Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom.
Når hans liv er gitt som skyldoffer,
skal han se etterkommere og leve lenge.
Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil.”

(Jes 53:1-10)

GOOD FRIDAY.

Hvor er du, Herre?

Hvor er du, Herre?

Hvor er du, Herre? Det kan være et desperat rop om hjelp. Det kan være stille undring eller hånlig anklage og det det kan være mye mer. Men spørsmålet stilles stadig vekk.  

Den 19. Juli 2007 ble en gruppe bestående av 23 sør-koreanske misjonærer kidnappet i Afghanistan. Da sør-koreanske myndigheter en drøy måned seinere klarte å få løslatt misjonærene, var de 23 blitt til 21.

Hvor var Gud?

Jeg ser for meg at de lurte på det, disse misjonærene, da Taliban-soldater førte dem langt ut i ødemarken. De visste at det var stor sannsynlighet for at de kom til å miste livet. Det rare er at en av misjonærene seinere forteller at flere av medlemmene i gruppa hadde kommet og spurt ham, ”Skulle du ikke ønske at vi fremdeles var der?”

I fangenskapet hadde disse misjonærene erfart Guds nærhet på en måte som gjorde at de faktisk lengtet tilbake. Ikke til fangenskapet, men til Guds nærhet. En nærhet som ikke ble erfart på samme måte tilbake i trygge Sør-Korea.

Hvor er du, Herre?

Spørsmålet må ha blitt stilt, da kong Nebudkanesar bestmte at Daniels venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego skulle kastes i ildovnen. Bundet på hender og føtter var det fint lite de kunne gjøre. Flammene ville sluke dem.

Men Gud var ikke langt borte fra dem. ”Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss”, insisterer Paulus (Apg 17:27).

To av misjonærene døde som martyrer i Afghanistan. Likevel var de trygge, slik som Daniels venner var det overfor kongen:

”Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.” (Dan 3:17-18)

Kongen så fire stykker i ildovnen. Ikke tre, som han kastet dit. Den fjerde så ut som en gudesønn. Daniels venner gikk uskadet gjennom ilden. Herren var midt iblant dem i deres verste livskrise og berget dem.

Gud har ikke lovet å føre oss utenom livets vanskeligheter, men han har lovet å være med gjennom dem.

Hvor er Gud? Han er ikke langt borte fra en eneste av oss.

”Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd.” (Sal 34:19)

(Andakt publisert på iTro.no)

Takk Gud, for menigheten

Noen av de fineste og mest vellykka menneskene jeg vet om møter meg med høflige smil. Gutta er kjekke og jentene vakre. Musikken tiltar og folk finner etterhvert plassene sine. Det er lørdagskveld og gudstjeneste i menigheten vår. 

De glade synger av hjertets fryd til Herren. (Det ser i alle fall som om de er glade, der de står med lukkede øyne og løftede hender.)

Anerkjennende nikk rundt omkring forteller at taleren treffer spikeren på hodet. (Jeg har egentlig ikke fulgt så godt med, men begynner også å nikke anerkjennende, mens jeg prøver å se ettertenksom ut.)

De som sliter stiller seg i forbønnskøen. (Jeg prøver å forestille meg hva det er de trenger forbønn for. Noe vanskelig? Flaut? Jeg syns egentlig det er litt kleint med forbønn.) …

Hvem er du egentlig?

Britney Spears mener at hu er det jeg ser. Jeg vet ikke om jeg kjøper den.

Det må være noe mer. Shakira er nærmere virkeligheten, trur jeg. Hu mener det  må finnes noe mer under klærne. Jeg holder med hu.

UTSIDA = INNSIDA ?

Fine klær, kule frisyrer, vakre jenter, kjekke gutter. Pynt på utsida er greit, men hvorfor i all verden trekker vi likhetstegn mellom utsida (det vi kan se) og innsida (det vi ikke kan se)?

Smil og løftede hender (til og med flotte og fine ord) trenger ikke bety at vi får vite noe om personen. Det kan bare bety at vi har sett det han/hu ville vi skulle se.

JESUS

Jeg lurer på om Jesus kunne glidd inn i menigheten vår. Han var ikke spesielt kjekk. Ikke rik heller, så han hadde nok ikke den nyeste kjortelen på markedet. Han så vel egentlig ganske mislykka ut, sånn fra utsida…

MENIGHETEN

Jeg takker GUD for kvelder lik den vi hadde i helga i MUF (menigheten min). Det er virkelig mange fine folk der! Derfor er det så ufattelig viktig at noen av disse vellykka menneskene lot oss få et blikk inn i livene sine, og fikk minne oss om at alt er ikke alltid er slik det ser ut.

Vi har vår bagasje, noe under overflaten, ikke ulikt Marit Larsen… Alle trenger ikke vite alt, men det er godt å se at noen våger å gå foran, våger å være sårbare. Ærlige.

Livet kan være brutalt noen ganger. Vonde følelser, brutte relasjoner, bekymring og sorg er ikke ukjent for noen av oss, i liv der tro og tvil ofte går hånd i hånd.

JESUS og MENIGHETEN

Midt i alt er Jesus. Han som ser tvers igjennom sminke og smil og boblejakker, uten fordømmelse. Naglemerkede hender strekkes mot oss og innbyr;

Kom til meg. Kom på ny til meg du som strever. Du som prøver så hardt å se vellykka ut, du som sliter med den samme synda om og om igjen, du som ikke klarer å tilgi han som gjorde deg så vondt. Kom til meg, og jeg vil gi deg hvile. (Matt 11:28)

Jesus har gitt oss til hverandre. La oss derfor møte hverandre. Med omsorg. Med raushet. Med NÅDE, fordi vi så sårt trenger det.

Takk Gud, for menigheten!

Joey Barton, Nietzsche og Jesus

Joey Barton (fotballspiller i England) har over 1 000 000 følgere på Twitter.

Barton er en hyppig tvitrer. Det som er interessant er at han er noe av en “forkynner” også. Han har blant annet ved flere anledninger sitert Nietzsche til sin skare. (Nietzsche er mannen bak, blant annet, sitatet “Gud er død”.)

Via Twitter har jeg fått vite at Joey Barton ikke har noe til overs for organisert religion, men at han likevel er åpen for åndelighet…

Det får meg til å lure.

Nietzsche. Hvordan vet vi at han har sagt “Gud er død”? Hvordan vet vi at han i det hele tatt har levd?

Kanskje tenker du at det er idiotiske spørsmål. Vi kan jo bare gjøre et enkelt søk på Google, så får vi opp massevis av kilder som forteller oss at Nietzsche både har levd og at han har sagt “Gud er død”. Vi kan til og med se bilder av Nietzsche.

Det fins altså tilstrekkelige og troverdige kilder til Nietzsches liv.

Så langt er jeg med.

Hva med eldre kilder? Hva med de fire Jesus-biografiene? (Evangeliene)

Det fins et overveldende kildemateriale. (Ingen andre antikke dokument er i nærheten.)

Tilstrekkelige kilder til å bekrefte at Jesus har levd finnes, både i Bibelen og utenfor.

Troverdige? Ja. At det skjer “overnaturlige” ting diskvalifiserer ikke automatisk troverdighet. Fins det en Gud, kvalifiserer det for at overnaturlige ting kan skje.

Greia er denne:

Det funker ikke, som både Joey Barton og andre gjør, å avvise kristen tro som tull fordi en tror at Bibelen er eventyr og myter.

Jeg skal ikke prøve å overtale deg til å begynne å tro på Gud og Jesus og Bibel og alt det andre.

Utfordringen er å sjekke ut kildematerialet for deg sjøl. Du kan rett og slett ikke vifte det unna med “myte” eller “eventyr”. Det holder ikke.

Skal du avvise Jesus, må du i alle fall vite hva du avviser.

(Sjekk ut for eksempel “Kristen med god grunn” (Gustavsson), eller “The Historical Reliability of The Gospels” (Blomberg)).

Hemmelig eller Hellig?

”Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort kommer ikke Talsmannen til dere.” – Jesus.

Talsmannen, aka Den Hellige Ånd. For ei tid tilbake delte jeg noen tanker om Han, (ja, Han. For Den Hellige Ånd er også Gud, på lik linje med Faderen og Sønnen).

“Hos hver enkelt gir Ånden seg til til kjenne slik at det tjener til det gode.”  (1.Kor 12:6)

Jeg har ingen intensjon om her og prøve å forklare hvem Den Hellige Ånd er. Jeg har bare lyst å løfte fram Gud Den Hellige Ånd, fordi jeg mistenker at Han av og til blir mer en ukjent, hemmelig ånd, enn en kjent, Hellig Ånd. (Det kan i alle fall oppleves slik i mitt liv.)

Jesus sier at det er til det beste for oss at Han blir tatt opp til himmelen, fordi da kan Ånden bli gitt oss. Det må jo bety noe for oss i dag.

“For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.” (Fil 2:13)

Jeg har så lett for å se på egen utilstrekkelighet, egne begrensninger, egne ressurser. HELDIGVIS er det er ikke vår kraft, vår vilje, eller vårt eget ”gode” hjerte som gjør oss i stand til å tjene Gud. Det er Gud som er virksom, i oss. Det er Den Hellige Ånd som kjenner dybdene i Gud og som stadig vil fornye vårt indre menneske og istandgjøre oss til å leve et liv verdig evangeliet.

Jeg trur grunnen til at du og jeg lengter etter Gud, at vi sørger over synd, ikke klarer slå oss til ro med lunkne kristenliv og stadig tørster etter Jesus, det er Den Hellige Ånd.

“For jeg har arbeidet mer enn noen av dem (apostlene), det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” (1.Kor 15:10)

Når vi merker at våre kristne søsken lever på en måte som peker på Jesus, da skulle vi anerkjenne Åndens verk i hverandre og slik bygge hverandre opp i Kristus. Hvorfor skulle vi bli forundret over at Den Hellige Ånd, som Jesus faktisk lovte skulle bli gitt den som tror og er døpt, virker i oss? Den Hellige Ånd både kan og vil virke i den som tror.

Javel, kanskje var det “lite” sett med menneskers øyne, det du gjorde og kanskje er det ikke så “ofte” det skjer. Men så er det heller ikke vår oppgave og selv skape åndens frukt i eget liv. Vårt kall er å følge Jesus (eller sagt med andre ord, ”leve i Ånden” (Gal 5:16ff)).

La oss anerkjenne Guds verk ved Den Hellige Ånd, i hverandre og i eget liv. La oss leve ved Ånden så vi kan bli glad i Jesus, bli likere Jesus og leve liv som dufter av Jesus.

”For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.” (2.Tim 1:7)

Jeg trenger stadig å bli minnet på det. Kanskje du også;

Vi har ikke fått en hemmelig ånd, vi har fått Den Hellige Ånd.

God søndag!

slideshow

“I believe in Christianity as I believe that the sun has risen. Not only because I see it, but because by it I see everything else.” – C.S Lewis.

Lewis sitt sitat får meg til å tenke tilbake noen år, til en Nepal-tur vi hadde. Før soloppgang reiste vi opp over et dalføre nær byen Pohkra og inntok orkesterplass for å se sola bryte gjennom skylaget under oss. Det gikk et gisp gjennom gjengen, da det bak oss kom til syne en svær fjellkjede, med topper på over 7000m.

Fjellkjeden hadde vært der hele tida, men ikke før sola skinte på toppene, kunne vi se det majestetiske skaperverket.

“Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.” (Sal 19:2)

This slideshow requires JavaScript.

Bildene er tatt i forbindelse med en tur til Nepal.

“Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen.” (Sal 8:2)